Hvorfor samfunnet trenger Barnekunstmuseet?

Hvorfor samfunnet trenger Barnekunstmuseet?

Dette er en historie svært få kjenner.

Når vi besøker museer, møter vi historien gjennom konger, kunstnere, oppdagelsesreisende og voksne mennesker som har satt spor etter seg. Men hvem forteller historien om barna? Hvem bevarer deres tanker om krig og fred, klima og natur, håp og frykt, familie, identitet og framtid?

I snart førti år har Det Internasjonale Barnekunstmuseet gjort nettopp dette. Vi har samlet, bevart og formidlet barns egne fortellinger gjennom kunst – ikke fra ett land eller én kultur, men fra rundt 180 land. Hvert bilde er et vitnesbyrd om et barns liv, en drøm, en opplevelse eller en framtidstro. Til sammen utgjør de en av verdens mest unike samlinger av barnekunst.

Internasjonalt har museet blitt omtalt som «The Louvre of Children’s Art» (Smithsonian Magazine,1990) fordi den dokumenterer noe ingen andre kan gjenskape: hvordan barn har sett verden gjennom flere generasjoner.

Når et barn tegner et hus, tegner det kanskje hjem.

Når et barn tegner en due, tegner det kanskje fred.

Når et barn tegner mørke skyer, tegner det kanskje en krig vi voksne bare leser om.

Det er derfor denne samlingen er uerstattelig. Barnekunstmuseet har aldri bare vært et sted hvor bilder henges på veggen. Gjennom snart fire tiår har museet brukt kunst som et språk når ord ikke har vært nok. Barn som har opplevd krig, flukt, tap og utenforskap har fått uttrykke seg gjennom farger, former og kreativitet. Barn fra ulike kulturer har møtt hverandre gjennom kunsten. Barn og unge har diskutert klima, menneskerettigheter, demokrati og fred – ikke gjennom lærebøker alene, men gjennom andre barns egne fortellinger.

Gjennom internasjonale kunstprosjekter har Barnekunstmuseet løftet fram barns perspektiver på Palestina, Ukraina, Sør-Sudan, Afghanistan, tsunamien i Sørøst-Asia, ødeleggelsen av regnskogen i Amazonas og globale helsekriser som HIV/AIDS og COVID-19.

I en tid der barn daglig eksponeres for verdens konflikter gjennom skjermer og sosiale medier, tilbyr museet noe stadig mer verdifullt:

Et fysisk rom.

Et rolig rom.

Et sted der barn kan bearbeide inntrykk, stille spørsmål, skape noe eget og oppleve at deres tanker betyr noe. Det er kanskje viktigere i dag enn noen gang. Museets arbeid handler derfor ikke bare om kunst.

Det handler om demokrati.

Om medvirkning.

Om psykisk helse.

Om inkludering.

Om utdanning.

Om kulturarv.

Om barns rett til å bli hørt.

Det handler om verdier som gjenspeiles både i FNs barnekonvensjon og i flere av FNs bærekraftsmål. Derfor er Barnekunstmuseet langt mer enn en kulturinstitusjon. Det er en samfunnsinstitusjon.

Nå står museet ved et veiskille.

Endrede rammevilkår og uventet bortfall av statlig støtte gjør at vi må tenke nytt om hvordan barn og unges kulturarven kan sikres for framtiden. Vi arbeider aktivt for å gjenopprette finansiering, samtidig som vi ønsker å utvikle nye partnerskap med de som ser verdien av å investere i noe som varer langt utover vår egen tid.

For dette handler ikke om én institusjon. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et samfunn som lytter til barn. Et samfunn som tar vare på deres historier. Et samfunn som forstår at kultur ikke bare er det voksne skaper, men også det barn etterlater seg.

Når kommende generasjoner spør hva vi gjorde for å bevare barnas stemmer, håper vi svaret er enkelt:

Vi tok ansvar. Sammen.

For kulturarv skapes ikke bare av fortiden.

Den skapes også av de barna som lever i dag.

Og den blir først en kulturarv dersom noen velger å ta vare på den.

Vi inviterer derfor alle som deler vår tro på barns betydning, til å bli med videre. Ikke bare for å sikre et museum. Men for å sikre at barn fortsatt har et sted hvor deres stemmer blir sett, hørt og bevart – til glede og læring for kommende generasjoner.