“There are many museums for children, but Oslo has a museum by children”. (NY Times, 1992)

In 1992, The New York Times published an article that opened with the words: “There are many museums for children, but Oslo has a museum by children.”

It was not a description of an ordinary museum. It was a recognition of an idea that remains just as unique today: that children’s art is not merely an activity, but an essential part of our shared cultural heritage.

For nearly forty years, the International Museum of Children’s Art has collected, preserved, and exhibited artwork created by children from around the world. Its collection includes works from more than 180 countries—one of the world’s largest collections of children’s own visual stories about joy, hope, war, nature, family, fear, and the future. When The New York Times visited the museum in 1992, it described a place where children’s perspectives on the world were treated with the same respect as adult art. Chernobyl, climate change, divorce, loneliness, and hope were expressed through children’s own images—with an honesty that is often absent from adult narratives.

Today, this cultural heritage is at risk.

Following the withdrawal of government operating support in January 2026, the museum has been forced to suspend its regular operations. An institution that has been an international pioneer for four decades now risks losing the ability to preserve a collection that can never be recreated if it is lost.

This is about more than a single museum. It is about how we value children’s voices. It is about whether we believe children’s art deserves to be preserved alongside other forms of cultural heritage. And it is about whether future generations will be able to see the world through the eyes of children who lived in different eras, cultures, and conflicts.

The museum’s founder, filmmaker Rafael Goldin (1920–1994), expressed it this way: “Children are a people. A people cannot exist without culture.” That idea is just as relevant today as it was when the museum opened in 1986. After all, there are many museums for children—but very few museums by children.

When international media, researchers, artists, and visitors have, for decades, recognized the International Museum of Children’s Art in Oslo as a truly unique institution, Norway should also ask itself what it stands to lose. Not merely a museum, but an irreplaceable cultural record of children’s lives, emotions, and creativity. If this heritage is to be preserved, it will require commitment—from the public, the cultural sector, foundations, businesses, and public authorities alike. Cultural heritage is not only what adults created. It is also what children saw, felt, and dreamed. Every generation leaves traces behind. The question is which traces we choose to preserve—and whether we are willing to lose the cultural heritage of children before we have fully understood its value.

—

I 1992 skrev The New York Times en artikkel som begynte med ordene: «There are many museums for children, but Oslo has a museum by children.»

Det var ikke en formulering om et vanlig museum. Det var en anerkjennelse av en idé som fortsatt er like unik: at barns kunst ikke bare er en aktivitet, men en del av vår felles kulturarv.

I snart førti år har Det Internasjonale Barnekunstmuseet samlet, bevart og formidlet kunst skapt av barn fra hele verden. Samlingen teller kunstverk fra mer enn 180 land – et av verdens største samling over barns egne fortellinger om glede, håp, krig, natur, familie, frykt og fremtid. Da The New York Times besøkte museet i 1992, beskrev avisen et sted hvor barns blikk på verden fikk samme respekt som voksenkunst. Tsjernobyl, klima, skilsmisse, ensomhet og håp ble fortalt gjennom barns egne bilder – med en ærlighet som ofte mangler i voksnes beskrivelser.

I dag står denne kulturarven i fare.

Etter bortfallet av den statlige driftsstøtten fra januar 2026 er ordinær drift innstilt. En institusjon som i fire tiår har vært en pioner internasjonalt, risikerer å miste muligheten til å ta vare på en samling som aldri kan gjenskapes dersom den går tapt.

Dette handler om mer enn ett museum. Det handler om hvordan vi verdsetter barns stemmer. Om vi mener at barns kunst fortjener å bli bevart på samme måte som annen kulturarv. Og om fremtidige generasjoner skal kunne se verden gjennom øynene til barn som levde i ulike tider, kulturer og konflikter.

Filmregissør Rafael Goldin (1920-1994), museets grunnlegger, uttrykte det slik: «Barn er et folk. Et folk eksisterer ikke uten kultur.» Den tanken er like aktuell i dag som da museet åpnet i 1986. For det finnes mange museer for barn.

Når internasjonale medier, forskere, kunstnere og besøkende gjennom flere tiår har løftet frem Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo som en unik institusjon, bør også Norge spørre seg hva vi risikerer å miste. Ikke bare et museum, men et uerstattelig kulturarv over barns liv, følelser og kreativitet. Hvis denne arven skal bevares, trengs engasjement – fra publikum, kultursektoren, stiftelser, næringslivet og myndighetene. Kulturarv er ikke bare det de voksne skapte. Den er også det barna så, følte og drømte. Alle generasjoner etterlater seg spor. Spørsmålet er hvilke spor vi velger å bevare – og om vi er villige til å miste barnas kulturarv før vi har forstått hva den betyr.