«Det er mange museer for barn, men Oslo har et museum av barn». (NY Times, 1992)

I 1992 skrev The New York Times en artikkel som begynte med ordene: «There are many museums for children, but Oslo has a museum by children.»

Det var ikke en formulering om et vanlig museum. Det var en anerkjennelse av en idé som fortsatt er like unik: at barns kunst ikke bare er en aktivitet, men en del av vår felles kulturarv.

I snart førti år har Det Internasjonale Barnekunstmuseet samlet, bevart og formidlet kunst skapt av barn fra hele verden. Samlingen teller kunstverk fra mer enn 180 land – et av verdens største samling over barns egne fortellinger om glede, håp, krig, natur, familie, frykt og fremtid. Da The New York Times besøkte museet i 1992, beskrev avisen et sted hvor barns blikk på verden fikk samme respekt som voksenkunst. Tsjernobyl, klima, skilsmisse, ensomhet og håp ble fortalt gjennom barns egne bilder – med en ærlighet som ofte mangler i voksnes beskrivelser.

I dag står denne kulturarven i fare.

Etter bortfallet av den statlige driftsstøtten fra januar 2026 er ordinær drift innstilt. En institusjon som i fire tiår har vært en pioner internasjonalt, risikerer å miste muligheten til å ta vare på en samling som aldri kan gjenskapes dersom den går tapt.

Dette handler om mer enn ett museum. Det handler om hvordan vi verdsetter barns stemmer. Om vi mener at barns kunst fortjener å bli bevart på samme måte som annen kulturarv. Og om fremtidige generasjoner skal kunne se verden gjennom øynene til barn som levde i ulike tider, kulturer og konflikter.

Filmregissør Rafael Goldin (1920-1994), museets grunnlegger, uttrykte det slik: «Barn er et folk. Et folk eksisterer ikke uten kultur.» Den tanken er like aktuell i dag som da museet åpnet i 1986. For det finnes mange museer for barn.

Når internasjonale medier, forskere, kunstnere og besøkende gjennom flere tiår har løftet frem Det Internasjonale Barnekunstmuseet i Oslo som en unik institusjon, bør også Norge spørre seg hva vi risikerer å miste. Ikke bare et museum, men et uerstattelig kulturarv over barns liv, følelser og kreativitet. Hvis denne arven skal bevares, trengs engasjement – fra publikum, kultursektoren, stiftelser, næringslivet og myndighetene. Kulturarv er ikke bare det de voksne skapte. Den er også det barna så, følte og drømte. Alle generasjoner etterlater seg spor. Spørsmålet er hvilke spor vi velger å bevare – og om vi er villige til å miste barnas kulturarv før vi har forstått hva den betyr.